En bunadsbekjennelse

av Sandra Christine Hamborg
13 mai 2016

Når man ble konfirmert i min familie så var det fast tradisjon at ungdommene fikk bunad i konfirmasjonsgave av foreldre og besteforeldre. Det var aldri snakk om penger, men bunad. Nærmere bestemt Nordlandsbunaden, med skjorte brodert av bestemor og sølv fra Mosjøen.

Men så var jo jeg som så mange andre 14-åringer: Forfengelig, litt materialistisk og uten evnen til å tenke så fryktelig langt frem i tid. Problemet her var også at jeg var så innmari sta. Da jeg var barn kalte pappa meg for «eselet» og «Prinsesse Vilikke» mer enn han brukte mitt virkelige navn, og det strides vel litt om jeg har vokst av meg disse egenskapene enda den dag i dag.

Jeg skulle ikke ha bunad. Ferdig snakka.

Argumentene var mange: Den var for varm, den kom til å klø og jeg nektet å se ut som «en tåpelig bonderomantiker». Jeg truet med å aldri snakke med foreldrene mine igjen, og jeg mente blodig alvor. At både mamma og bestemor kom til å se på meg med et skuffende blikk for resten av livet, plaget meg heller ikke noe særlig. Mamma sa til slutt: «Greit Sandra. Du får viljen din, men du kommer til å angre når du blir voksen». Det var ikke «Prinsesse Vilikke» noe særlig mottakelig for

Jeg skulle nemlig ha pengene.

Og penger ble det, hele summen som bunaden med tilbehør ville ha kostet. Jeg gikk rundt med dollartegn i øynene, rusa på penger. Byttet var plukket ut for lenge siden: Et par Dior-solbriller som jeg hadde sett i en episode av Americas Next Top Model. Når foreldrene mine fant ut hva jeg hadde vært å brukt pengene på, ble resterende beløp låst på en sparekonto (takk mamma og pappa).

 

Men årene gikk og jeg ble jo voksen. Angeren kom. Det gjorde ikke så vondt i starten, men ble mer og mer ubehagelig som tiden gikk. Som influensa som sniker seg innpå deg. Særlig i mai, når familien samles, og bunadene representerer en slags tilhørighet oss i mellom. Når hele landet kler seg opp i alle de vakre stoffer, farger og broderier som Norge har å by på. Når mine venners småsøsken kler på seg Nordlandsbunaden for aller første gang, og de smiler fra øre til øre. Det var jo meg en gang, bare litt mindre oppslukt i solbriller fra Dior.

Jeg jobber i Norges eldste reklamebyrå – Bennett. En av våre viktigste kunder er Norsk flid.

Å jobbe så tett med Norsk Flid i år, har nok gjort det litt ekstra vondt. Derfor var det helt spesielt når pappa plutselig sto på døra, med min søsters blå Nordlandsbunad i kofferten, som hun selv ikke bruke lengre. Med skjorte brodert av bestemor og vakkert sølv fra Mosjøen. Det er så fint å ha på seg en drakt som også mine søskenbarn, min mor og min bestemor kler seg i, og som deres mødrene og bestemødrene hadde før dem. Det er så fint å ha noe som holder minnene til de man er glad i. 14-åringer vet ikke best og bunaden er kommet for å bli, uansett hvor moderne og digitalt samfunnet vårt har blitt, og hvor mange kule solbriller som finnes der ute.

Pappa sa til meg: Du fikk nå i pose og sekk du, Sandra!

Ja pappa, jeg gjorde det til slutt og en smule ufortjent kanskje.